Facebook og sånn

Så er man på Facebook da.
I grunn har man vært der en stund, uten helt å forstå hypen først.

Nå, 77 venner senere, innser jeg at jeg er bitt.
Bitt av Facebook-basillen, jeg ser det morsomme med det, jeg ser mulighetene det gir.

Og farene...

aphelia skrev om et eksemøte på Facebook.
Ett stykk long lost eks dukket opp, lyn fra klar himmel og sånn, og plutselig står man over for en fortid man ville glemme, fortrenge, viske ut.
Og så gjør Facebook det vanskelig å glemme. Vanskelig å unngå.

For ikke å snakke om den dagen du står der, med verdens herligste kjæreste, og oppdager plutselig at han har mange søte jenter som venner, jenter du ikke kjenner, som du aldri har møtt, aldri hørt om, men som skriver "takk for sist, kjekken!" og "åh, nå må vi møtes snart igjen! klemz*" (og for the record, det er ikke selvopplevd)?
Eller hvis eksen din legger deg til, og kjæresten din blir sykelig sjalu? (heller ikke selvopplevd).

Hva skjer med forhold da?
Blir det Facebook-brudd?
Og hvordan foregår i tilfelle slikt?
Via personlige meldinger?
På veggen?
"Sorry ass, det funker ikke lenger... Ha en fin mandag videre, da. Klemz :)"

Kommunikasjon anno 2007 på sitt beste.

Men det er flere feller med Facebook.

For har man egentlig så mange venner?
Jeg mener, ja, jeg har mange nummer på telefonlista mi, men det er ikke som om jeg ringer hvem som helst av disse menneskene for å ta en øl eller skravle eller noe.

Hva da med Facebook?
Skal jeg skrive på veggen til alle som legger meg til, skal jeg engasjere meg i deres gjøre og laden?
Skal jeg vise glede over at min barneskolevenninne har giftet seg, når jeg strengt tatt ikke en gang vet hva hun har gjort etter ungdomsskolen?! Hvor nære er vi?
Er vi venner?
Eller er det listefyll?

Og: Hvem kan jeg legge til?
Kan jeg legge til han jeg gikk sammen med på videregående, som jeg nok ville sagt hei til om jeg hadde møtt ham, men ikke stoppet og pratet med?
Hva med han jeg flørta med den sommeren for mange herrens år siden, jeg ser han er venn med venninnen min, skal jeg bli venn med ham også?

For ikke å snakke om: Kan jeg avvise noen?
Kan jeg avvise hun som la meg til, hun som jeg gikk i korps med den gangen for et helt annet liv siden, og som jeg i grunn ikke har snakket med siden jeg gikk i gammelrosa cordfløyelsbukser (vi snakker tidlig 90-tall ja!). Eller han bekjente av en bekjent av en bekjent som ikke helt har sosiale antenner på stell, kan jeg avvise ham?
Hva skjer ved en avvisning? Er det begynnelsen på Facebook-slutten? "Hun reject'a meg!" -snakker vi jungeltelegraf og ild i tørt gress her?

Jeg er forvirret, og trenger en Facebook-manual.
Tilbyr noen seg å skrive den?

* for øvrig er det min oppriktige mening at bruken av Ari-bokstaven som "s" i ord som kos, klem (som ei heller har "s" i seg!) er grunn til skilsmisse i selv det beste hjem. Med unntak av ett i Lommedalen, that is... Men de spiser vel middag av påfuglservise, så det er vel kanskje andre issues å håndtere før z'er.