Søndag

Vi våkner tidlig, ligger i sengen og bare prater en stund. Det er så godt å ligge på armen din, kjenne varmen fra kroppen din, høre stemmen den dype stemmen din tett inntil øret ditt. Du er så nær, og jeg er udelt lykkelig.

Vi står opp. Går på badet, og du spruter kaldt vann på meg sånn at jeg hyler høyt. Jeg forter meg å ta igjen, og det hele ender i en lekeslåsskamp... vi kysser hverandre, og jeg kjenner at jeg er så glad!

Frokost i sofaen, med sånne toasts som vi fikk på Grand Canaria i jula for snart to år siden. Vi drikker kaffe og du leser litt høyt for meg fra boka di, mens jeg leser ferdig det jeg ikke rakk å lese i Magasinet på lørdag. Jeg setter på en cd av Eva Cassidy, den med Kathy's Song på, og det er bare rolig søndagsstemning. Og mens jeg svinser litt rundt og sjekker mailen min, nynner litt med Eva, rydder litt, ligger du på sofaen fordypet i boka di. Du ser av og til på meg, smiler, før du titter ned i boka di igjen. Hjertet mitt fylles med ømhet, og jeg kjenner at jeg vil ha søndag for evig og alltid.

Det går mot kveld, og du skal dra. Hjem igjen. Jeg kjenner at jeg ikke vil det, at jeg ikke er klar for det enda. Prøver å holde deg igjen så godt jeg kan. "Bare ti minutter til!" ber jeg tynt. Du blir ti minutter til. Vi gjør ikke noe spesielt, snakker nesten ikke en gang. Ser litt på tv bare, du stryker hånda di over håret mitt, og jeg krøller beina opp i sofaen og murrer som en katt. "Bare litt til?" ber jeg desperat når du reiser deg og går mot gangen. Men du har bestemt deg -du har halvannen time i bil før du er hjemme, og en del å gjøre klart til morgendagen, så det er ingen bønn. Jeg følger deg til døra, klemmer kroppen min så hardt inntil din at jeg et øyeblikk tror jeg kan klare å lime meg fast til deg. Snuser inn lukten av deg, og kysser deg intens mens jeg hvisker "jeg elsker deg". Jeg står i døra og ser etter deg der du går til bilen. Og i dèt du setter deg inn i bilen kjenner jeg at jeg nesten ikke holder det ut. Løper i sokkelesten ut på den våte asfalten, river opp bildøra di og kysser deg en gang til. Du stryker meg over kinnet, ser på meg og sier "rare jenta mi -i sokkelesten?! Er jo bare 5 dager til vi sees igjen.", før du kysser meg ømt. Jeg går tilbake til døra, står og ser på deg der du fester bilbeltet, setter nøkkelen i tenningen, stiller radioen, vrir om tenningen og rygger ut av parkeringsplassen. Jeg smiler mens jeg vinker til deg, og slenger slengkyss etter deg. Og når jeg bare ser baklyktene dine i svingen snur jeg og går inn igjen. Det er lys og varme i leiligheten min, men likevel er det mørkt og kaldt... Jeg kjenner ensomheten og den triste følelsen spre seg i hele meg. Jeg savner deg allerede!

Jeg hater søndager minst like mye som jeg elsker de...

Putevar...

Hvorfor har man bare putemerker i fjeset de gangene man forsover seg, men aldri ellers?

Baywatch

Jeg har offisielt nå bevist at jeg kan redde liv på land (HLR) og vann. Meg og Pamela, liksom... Var mye lettere denne gangen enn jeg husket det fra lærerskolen. Hadde kanskje noe å gjøre meda t dette bassenget kun er 180 dypt, mens det i Sogndal var 310. Og vi husker vel alle at jeg ikke nådde ned så dypt ja...? Men dette gikk lett som en plett :-)

Superlærer meg skal gå og gjøre ferdig et superopplegg i English communication for 7. trinn til i morgen. Stasjonsundervisning... myyye arbeid på forhånd... Men hva gjør man vel ikke for å tilfredsstille de søte små?

Jeg misliker sterkt....

• vind (jeg mener, prøv å sykle til jobb i stiv til sterk kuling som bare slår over jordene. Bor i en pannekakeflat kommune, så det er jo ikke noe som stopper eller løyer vinden heller...)
• elever som prøver å forfalske foreldrenes underskrift på gloseprøven, skjønne at det ikke funker, viske det ut -men så nekte for at det er det som har skjedd ("Jeg skulle bare prøve å skrive navnet til mamma, skulle ikke jukse med det!" Yeah, right...)
• lærer som ikke klarer å lese inspeksjonslister, sånn at jeg må ha vakt hele storefri og dermed ikke får lunch
• onsdager (jeg bruker hele dagen på å løpe, har ikke pause (pga overnevnte punkt) og den er laaang)
• å sykle! ("Du er så sprek!" sier de på jobb. Blarf, det er ikke frivillig. Hvordan skal jeg ellers rekke jobb. Også jeg som tidligere har vært så glad i å sykle, mens nå er det bare dritt. Se også øverste punktet... Blir ikke bedre av at store deler av denne syklinga foregår før åtte om morgenen...)
• elever som er slemme mot andre just for the fun of it
• Postkontoret (det er der begrepet "kø" oppstod -jeg sverger!?)
• Lønningskontoret i kommunen (se gårsdagens post og overnevnte punkt)

Måtte bare få det ut...

?

Hvorfor i alle dagers land og rike klarer ikke kommunen jeg jobber for å sette lønna mi inn på konto, men derimot sende meg en sjekk hver måned? Jeg mener, det er stas å få en sjekk hver måned, men det tar litt tid da. Hadde satt mer pris på om de bare kom på konto når de skulle, at jeg slapp å stå i kø på Posten for å få de... Og særlig unødvendig synes jeg det er i og med at de faktisk har fått kontonummeret mitt! Noen må strammes opp.

Forøvrig ble neste sommers moter(?!?) vist på New York Fashion Show i dag. Og for de som lurer, blir avslappet stil med linbukser det hotteste for menn til sommer'n. Godt å tenke på her jeg ligger under et pledd og hakker tenner og prøver å komme meg etter å ha blitt kliss våt på vei hjem fra jobb i dag... Hater å sykle! Er max kaldt om morgenen nå, og tydeligvis rimelig fuktig om ettermiddagen. Vil ha bil. Biiiil! Eller i det minste en buss som går til passelig tid. Er ikke så storforlangende, sjø ;-)

Det er så tomt uten deg her
Savner stemmen din og varmen din,

nærværet ditt og latteren din

og å kunne snakke med deg.

Det er så ensomt uten deg her
Timene tar aldri slutt,
dagene blir så altfor lange,
og nettene kalde og endeløse.

Det er så trist uten deg her
Hverdagen er litt mer grå,
litt mindre spennende
og litt mindre hyggelig.

Voksen?

Når vet man at man har blitt voksen? Er det når man stemmer for første gang? Når man får førerkort? Når man får sin første "ordentlige" jobb? Når man får barn? Jeg for min del tror man er voksen når man legger seg tidlig og står opp tidlig, selv om man har muligheten til å la være. I helgen hadde jeg besøk av Kjæresten, og på fredag gikk vi og la oss klokka 21.50. Ti på ti?! Men det verste er at vi våknet klokka 7.15... Klokka 11 var vi ferdig stelt, ferdig med frokost og en lang og langsom morgen, og på vei til Oslo og Ridderfestival i Middelalderparken. Mer voksen enn dette har jeg aldri følt meg...

Fått meg Lærerplanlegger nå, og er fit for fight; ny uke og nye muligheter :-) Og bare 5 dager til nytt kjærestebesøk :-D

Easy life...

Tv3 har begynt å sende Beverly Hills 90210 igjen, og det går sånn at jeg stort sett alltid får spist middag over det. Det er skikkelig trip down memory lane for min del, husker at jeg fulgte med på det da jeg gikk på ungdomsskolen -det var ukas højdare. Brenda og Kelly var så kuuuule, og Brandon og Dylan var sååååå kjekke, og jeg drømte at jeg var dem. Når jeg ser det igjen nå, blir jeg nesten litt flau... For snakk om lettvindte løsninger på problemene. Ta for eksempel dagens episode: Brenda arrangerer pysjamasfest for jentegjengen, og Kelly tar med ei barndomsvenninne som går et par trinn over resten på skolen. Amanda (denne eldre venninnen) vil mye heller på fest med noen collegegutter, og er følgelig gretten og sur hele kvelden. Når de andre jentene hiver i seg mat for å "pig out", ser hun bare hånlig på dem og kommer med stygge kommentarer. Og sånn fortsetter det; Amanda legger definitivt et bånd på stemningen og hun misliker å være der, men likevel drar hun ikke (forstå det den som kan?!). Men hun har et forslag til en lek som kan live opp festen; "Skjeletter i skapet". Jada, en sitter i midten av sirkelen og de andre kan stille spørsmål -og man må selvsagt svare sant. Onde, onde Amanda stiller selvfølgelig ekle spørsmål, som de andre blir lei seg for og føler seg tvunget til å svare ærlig på (hvorfor det??), og får venninnene til å begynne å krangle. Og herfra og ut slår det meg at livet nok er litt mer lettvindt på tv. For idet jentene skal til å gå, ber Brenda bare om unnskyldning -og så er alle venner (gruppeklem og tårer...blablabla). Amanda blir selvsagt supersur, og stormer på dør med noen kommentarer om hvor barnslige de andre er, og de igjen er bare glad for at hun går. Men så -bambambam- finner Donna ut at veska til Amanda ligger igjen i stua, og skal kaste den ut av vinduet. Og når hun løfter den opp detter alt innholdet ut; blant annet en hel haug med slankepiller. Som Kelly selvsagt vet at kan forårsake humørsvingninger, noe som de raskt skjønner at kan forklare Amandas oppførsel denne kvelden. Og når Amanda så kommer inn igjen for å hente veska, blir rasende fordi de har sett i innholdet, eksploderer når de forteller henne at det er skummelt å ikke spise, kun leve på piller. Men så skjønner hun hva de mener, og kaster seg begjærlig over sjokoladekjeksen. Og blir over natten på pysjamasfest.

Disse episodene burde vært pensum i psykologistudiet; få jenter ut av spiseforstyrrelser (og andre problemer, de har jo nytt tema hver gang) på mindre enn 7 minutter...