Takk, men nei takk!

Det laver ned igjen.
Det er på ingen måte i nærheten av mengdene vi hadde for et år siden, men likevel er det allerde nok til at jeg fnyser og stønner og har måket på meg senebetennelse (nuvel, den er jo der på permanent basis, men blir dog ikke bedre av dette tullet...), og bilen min har allerde forsøkt skli av veien tre ganger på èn kjøretur i dag (og nei, det var ikke på grunn av sjåføren).

Riktig.
Vintern har kommet til et sted nær deg.
Eller nær meg.
Og jeg hater hvert sekund jeg må tilbringe utendørs!

Snø.
Jeg hater det!
Jeg skjønner ikke konseptet; det er kaldt, det er vått, det er i veien, det må fjernes, det er tungt, det er glatt, det gir kaos... det eneste positive jeg kan se med snø, er at det lyser opp mørke vinterdager, og at det gir julestemning.
Sistnevnte er for seint nå, og om så var at man ønsket julestemning, så kunne man vel heller kjøpt sånn kule som man kan snu på og så daler det snø pent ned inni den. Disse finnes, fascinerende nok, også som datamus nå, så slå deg laus!

Snø rimer på blø, dø og kø. Alle tre tingene er mindre trivelige ting (sistnevnte kan lett føre til både punkt en og to hvis du treffer meg på en riktig dårlig dag...).
Bør man ikke ta et hint?

Hadde det ikke vært for at man var Selvstendig Quinde og ansvarlig for å tjene sine egne penger, hadde jeg herved krøpet inn i pysjen min, stengt verden ute, sørget for at vannkokern konstant var fyllt med vann slik at jeg hadde tilgang på te og/eller kakao når jeg måtte ønske det, puttet Narnia i spilleren og blitt inne til våren var her og jeg kunne hoppe lykkelig rundt i solen på bar asfalt med de herlige, søte vårskoene mine.
Det går jo ikke.

Da er frågan:
vil noen ha inspeksjonene (ja, flertall!) mine i morgen?