Man gleder seg ikke for tidlig, gjør man vel?!

Av og til går ikke ting som man har planlagt. Av og til skjer det ting som gjør at planene du hadde går i vasken, og du må pent finne deg i det. Og av og til er det ikke en gang noe du kan gjøre for å endre det... Like fullt suger det når det skjer. Skuffelse er ikke en følelse som så lett lar seg stagge av rasjonelle og logiske forklaringer. Dessverre...

I dag er det onsdag. I ca en uke har jeg gått og gledet meg til helgen, ikke sånn "joho, cannot wait!"-gledet meg, men gledet meg like fullt. Pappa spurte nemlig forrige uke om det passet at han og madammen kunne komme på besøk i helgen. Ja, det passet! Klart det passet :-) De har jo enda ikke vært på besøk her, enda jeg nå har bodd her i fire år. Og for å være helt ærlig hadde jeg ikke trodd at de kom til å komme. Men det skulle de altså. Jeg tok meg selv i å glede meg, planlegge hva jeg skulle ta de med på og sånn. Men klok av skade gjorde jeg alt for å roe min egen begeistring; vi snakker her om de samme menneskene som kom en dag for seint til Englandsbåten fra Newcastle til Stavanger et år (med meg, 12 år gammel, i baksetet)... Og pappa fikk vel aldri sett en hel forestilling på folkehøgskolen, de kom alltid litt seint, ei heller har det blitt noe av noen av de andre høytsvevende ideene om å komme til bygdi. Men likevel, ett eller annet sted innerst inne, lå troen på at denne gangen skulle de komme. Det var på en måte siste sjanse, og planleggingen virket i gang...

Men som sagt; planer er til for å kunne gå i vasken. Jeg har ikke hørt noe mer om besøket siden det ble nevnt for en uke siden, og begynte å få bange anelser. Og da jeg snakket med pappa i stad, kommenterte jeg i en annen sammenheng at "dere kan jo ta med en pappeske eller to over igjen for meg hvis dere kommer over med bil". Svaret bekreftet igrunn bare min antakelse: "Åh, ja, ehm... det var det ja... nei for du skjønner at... ehm... for Madammen kommer hjem fra København på fredag og da har hun jo vært der en uke med elevene, og da orker vi nok ikke å komme over... kanskje en annen helg passer bedre?" Ja, jøss. Det er jo så mange helger igjen å ta av... Og hvorfor har de ikke sagt noe før?? Fikk de akkurat vite at hun skulle være denne uken i Køben? I think not. Det er sikkert en rasjonell og logisk forklaring på hvorfor de ikke har sagt noe før -enda jeg har snakket med pappa flere ganger siden han nevnte besøket. Men rasjonallitet og logisk forklaring er ikke mitt mest fremtredende personlighetstrekk i situasjoner som opprører meg. Så jeg gidder ikke en gang prøve, slår bare fast at nok en gang har planene gått i vasken.

Og jeg har nok en gang lært at man skal ikke glede seg for tidlig...