Min barndoms dal...

Jeg er fra Bærum. Jada, et uomtvistelig faktum, men et faktum jeg i tur og orden har prøvd å benekte, forklare og bortforklare… For Bærum er vel ikke akkurat den kommunen i landet med best rykte på seg. Jeg har hørt min dose ”Bærum-blærum”, ”rikmannsdatter” (for øvrig min favoritt; pappa’n min er lærer… ), ”soss” og ”snobb” (for motbevis på de sistnevnte anbefaler jeg at noen graver opp klassebildet fra 9. klasse og sammenlikner meg med de andre i klassen… Den eneste med bestefarsskjorte fra UNO, strikkejakke og uten sminke.). Og jeg er den første til å støtte opp under alle de fordommene folk rundt om i det ganske land har om hjembygda mi, for Gud hjelpe meg så mange sosser og snobber og rikmannsdøtre/-sønner og blærer jeg har truffet på min vei gjennom oppveksten i den bygda. Det har vært høy krageføring og diverse pannebånd og skjerf, mange fete biler, fester i svære villaer, hytte ved sjøen, på fjellet, på landet (hvor er dette ’landet’ der alle har hytte, eller landsted, forresten? I nærheten av Påskefjellet og Syden, kanskje?) osv, osv. Men jeg har, siden jeg tok til vett og flyttet ut av bygda i en alder av 19, hele tiden jobbet hardt for å tilbakevise at jeg er ”typisk Bærum”. Med, om jeg får si det selv, ganske stor suksess. Nederlandske Margreet (på folkehøyskolen) ga meg det beste skussmål i så måte da hun skrev i minneboka mi at ”jeg vet ikke hva ’å være typisk Bærum’ er for noe, men hvis du er det så er det ikke noe dumt!”. Og det sier de fleste; ”du er jo ikke typisk Bærum, Fryd”. Og takk og lov for det, might I add. For jeg misliker virkelig stort alle –en-endingene og alt ”villa, Visa og pappa”-snakket. Jeg grøsser når Idol-Christian fra Haslum (han ”kjekk-og-grei-fyren” som ikke er utpreget flink til å synge, men som sjarmerer alle fjortisene med Bærums-looken sin) sier i avisa at påskeferien skal enten tilbringes på Geilo eller på Hankø, for ”vi har hytte begge steder”. Blæh!! Og ”alle” skal gå på dyre privatskoler i utlandet, og ”alle” skal bli økonomer eller reklamefolk, og aller helst være sin egen sjef innen de har fylt 30, eller i det minste daglig leder i fars firma. De drikker latterlig dyre drinker på utesteder i Oslo med dress-kode og sykelig høy cover, en by de for øvrig ikke har vært lenger unna enn Gardermoen (med unntak av de som studerer i Trondheim, Bergen eller utlandet). (Hva er sjarmen? Jeg vil mye heller drikke billig øl på en brun pub iført olabukse og sneakers…) De snakker kunstig, og jentene bruker ofte alt for lange vokaler i ord; ”Heeeeeiiiiii!”, ”Neeeeiiiii?!” ”Kuuuuuuliiiiii!” (et ord jeg for øvrig sluttet å bruke da jeg var 12…), alt dette med skingrende, hvinende stemme, og litt ”I’ve got elbows”-fakter. De typiske Bærumsjentene (og jeg vil poengtere at dette ikke gjelder mine venninner, for like barn leker best!) minner i all hovedsak om Pia Haraldsen (*grøss* ), mens alle gutta i videregåendeskolealder (+/- noen år) er kloninger av Idol-Christian (dette gjelder da selvsagt ikke mine kamerater). Felles for begge kjønn er at alle likner på hverandre i ord, fakter, stil og utseende. Hehe, husker da vi pleide å gå på WestPoint at alle dansa helt likt, ingen turte skille seg ut. En gjeng kloninger på dansegulvet –stilig…

Men til tross for denne kraftige avstanden fra denne (u)kulturen sniker det seg av og til enkelte Bærumsfakter inn i mitt liv og virke. Jeg skjønner ikke hvordan det skjer, men det skjer. Jeg liker det ikke, vil aller helst unngå de, men like fullt så er det der i enkelte situasjoner. Ta for eksempel klær. Det er ingen som skal beskylde meg for å være snobbete, det er ikke stort andre merker å spore i klesskapet mitt enn Vero Moda og Hennes & Mauritz. Men det er heller ingen i hele denne verden som får meg til å gå til forelesning i joggebukse (unntaket var i krø i fjor). Der går grensa, liksom… Det samme med sminke. Det er ikke det at jeg går med full krigsmaling på hver eneste dag, jeg sluttet med det for noen år siden, og sminker meg meget diskret selv til fest. Men jeg går da ikke ut av huset (knapt nok på trening) uten sminke?! Min bedre halvdel har også tidvis kommentert at jeg får ”Bærumsuttrykket” i enkelte situasjoner, som for eksempel hvis offentlige toaletter ser ekle ut, maten jeg får servert ikke ser fresh ut eller liknende. Og jeg vet selv at jeg virkelig hadde Bærumsfakter da jeg måtte sitte ved siden av en meget korpulent, svetteluktende mann som smattet mens han spiste Bilar på toget fra Fredrikstad til Oslo, jeg ga ham både ufine blikk og rynket på nesa. Og når det kommer til mobiltelefoner er jeg kravstor i forhold til design og utseende; vil ha de lekreste. Men det kanskje aller mest framtredende Bærums-trekket mitt er kanskje den overnevnte forfengeligheten min, det at jeg ikke går ut i joggebukse og uten sminke med mindre jeg skal på trening… Noe som innebærer at jeg stort sett dusjer hver dag, og vasker håret minst annenhver. Jeg føler meg rett og slett ekkel hvis jeg ikke har dusjet; ufin og ufresh… Which brings me to today’s problem: Ødelagt varmtvannstank. Å skulle gå et helt døgn uten dusj er ikke ønskelig, to døgn er uaktuelt. At jeg nå har vært uten varmtvann siden fredag morgen, og ikke får varmtvann før tidligst senere i kveld gjør det hele ulidelig… For selv så avhengig jeg er av dusjen, nekter jeg å dusje i kaldt vann. Æsj, så irriterende det er å være fra Bærum…

Så jeg vil ha dusjen min i orden igjen. Det gjør nesten ikke en gang noe at det er mugg i hjørnet på den og biller langs den mugne lista, bare jeg får varmt vann igjen.

Vær så snill… På forhånd tusen takk (man er da godt oppdratt når man er fra Bærum).