Bursdag og sånn...

I forigårs hadde jeg bursdag, 26 år; hurra! Føler meg ikke så veldig mye annerledes enn da jeg var 25, men nå er jeg i alle fall ett år eldre. Wohoo!
Egentlig har jeg et litt ambivalent til forhold til det å ha bursdag. Jo visst er det koselig, men sånt stor ståhei, massiv feiring type ting er jeg ikke helt fan av. Har egentlig aldri vært det. Selvsagt syntes jeg bursdag var stas da jeg var liten, men den helt store greia med bursdagssang og greier var ikke helt meg. Husker at jeg var helt svett hver bursdag, skalv av tanken på at hele klassen skulle stemme i med ”Hurra for deg!” eller noe. Nåja, akkurat dèt var litt vanskelig å unngå, spesielt på barneskolen. Ikke bare fordi jeg har bursdag dagen etter kvinnedagen eller fordi frøken hadde en kalender med alle bursdagene i klassen hengende på tavla. Men mest fordi A hadde (har! Han er da så vidt meg bekjent fortsatt alive and kicking) bursdag dagen etter meg. Så Frøken Fryds bursdag var det ingen som glemte… Ikke for det, hadde noen faktisk glemt bursdagen min tror jeg at jeg hadde gått fullstendig av hengslene og vist meg fra min mest krakilske, mest bortskjemte enebarnsside.
Årets store dag foreløp stille og rolig. Det var en del koselige meldinger (til og med fra B –hva skjer ’a?!) og telefoner, noen fine kort og pakkesanger, et par gode klemmer, en hyggelig middag på Doktor Hagen med Kjærsten, og Idol, Scrabble og pistasj-is på kvelden. Ingen ”Hurra for deg!” eller andre høylytte annonseringer. Ikke som fjorårets nær-døden-opplevelse. Da kjæresten min skulle være søt å overraske meg med en romantisk helaften. Det fungerte helt supert det; god middag og vin på Hagen og deretter Bjørn Eidsvåg-konsert. Og der, mens vi sitter i en fullstappet sal på Kulturhuset og ser og hører Eidsvåg med band synge skjer det. Bandet synger bursdagssang for meg. Jeg tror hjertet mitt hoppet over minst tre slag, jeg skalv så kraftig at de sikkert kjente det i hele benkeraden, og jeg tror jeg rødmet så kraftig at jeg var rødglødende… Stakkars Kjæresten visste ikke sin arme råd, og jeg vet jo selv at det er fullstendig unødvendig å få noia av noe sånt, særlig siden det bare var han og jeg som visste at det var meg de sang til. Men noia fikk jeg likevel…

Jeg har endelig bestemt meg; jeg skal ta førerkortet! Etter mye om og men har alt gått i orden slik at jeg slipper det trafikale grunnkurset (som de for øvrig ikke tilbyr i Sogndal at the moment…), og dermed kan begynne å kjøre nuh. Så nå skal jeg begynne å kjøre hos Solberg trafikkskole (ikke Petter eller Henning). Trafikkanter i Sogndal er herved advart…

Er det noen som kan fortelle meg hvordan jeg kan få lagt ut linker på bloggen min? Sånne ting kan jeg ikke… Gode forslag mottas med takk.