Bare til opplysning

Neste gang noen klager over at lærere har så lang sommerferie (som for øvrig er avspasering, men det kan jeg vel si til jeg blir grønn før noen gidder å høre etter), så gjør jeg oppmerksom på at

- Frokost-tv har fra og med i dag tatt ferie. Og er tilbake på skjermen i september, om jeg ikke husker helt feil. Det gir dem fire og en halv måned sommerferie!

- TV-nyhetene kunne i dag fortelle at våre folkevalgte er de som jobber minst av alle. Lange ferier, få dager. Godt betalt. Mange goder. (Jeg føler jeg har satset på litt feil hest...)

Jeg bare nevner det, jeg...

Språklig forfall

I disse teknologiske tider der jeg stadig er på Facebook, msn eller blogger, sender sms eller mms, er jeg meget bevisst på at jeg ikke går i den store fella.
Sms-språkfella.

Dessverre er det ganske mange som har gått i den fella.

I dag fikk jeg en melding fra ei venninne.
"Jg tar dn md når jg kommer t dg i sommer -d blir bra, gleder mg!"
Jeg svarte at jo, jeg gleder meg jeg også -men mangler mobilen din e-er?

Hun ble sur.
Skrev tilbake at "må alle skrive bokmål oxo nå? R d ikke greit å skrive dialekt?"
Jeg prøvde så å forklare henne hva jeg mente, uten helt å lykkes tror jeg.

For det er stor forskjell på å skrive dialekt og å skrive det jeg kaller sms-språk.
Nå er vel strengt tatt ikke dialekter skriftspråk, men det får heller stå sin prøve i denne sammenheng; dialektfiksert som jeg er, har jeg ikke tenkt å lage en vendetta mot akkurat det.
Derimot har jeg store motforestillinger mot dette teknologiske fenomenet sms-språk!

For hva sparer du på å skrive alle disse forkortingene?

Den dagen jeg sender følgende melding til kjæresten, bør noen ta fra meg mobilen:
Jg r ik hjemme, jg r på skoln. Kmr hjem e dg. Kn du ta m middg?

Jeg ler litt for meg selv når jeg ser det. Det ser jo ikke ut!
Men sannheten er at jeg får stadig meldinger fra venner som er sånn. De svarer ting som "d skal jg oxo".

Og jeg kjenner at jeg krymper meg!
For hva er "oxo"?
Jeg vet hva XO er, men det har fint lite med sammenhengen å gjøre.

Elever skrive stilene sine med sms-språk.
Og klager på lærer og karakter dersom de får feil for å ha skrevet jg, r, mn, d, dg, mg, oxo og andre halsbrekkende forkortninger.
Og jeg gremmes!

Vi mister språket vårt om vi ikke gjør noe snart!

La oss gjøre noe!
La oss skrive ordene ut i meldinger, på msn, på handlelappene.
Ikke la tidsklemma skvise ut alle vokalene våre...

Facebook og sånn

Så er man på Facebook da.
I grunn har man vært der en stund, uten helt å forstå hypen først.

Nå, 77 venner senere, innser jeg at jeg er bitt.
Bitt av Facebook-basillen, jeg ser det morsomme med det, jeg ser mulighetene det gir.

Og farene...

aphelia skrev om et eksemøte på Facebook.
Ett stykk long lost eks dukket opp, lyn fra klar himmel og sånn, og plutselig står man over for en fortid man ville glemme, fortrenge, viske ut.
Og så gjør Facebook det vanskelig å glemme. Vanskelig å unngå.

For ikke å snakke om den dagen du står der, med verdens herligste kjæreste, og oppdager plutselig at han har mange søte jenter som venner, jenter du ikke kjenner, som du aldri har møtt, aldri hørt om, men som skriver "takk for sist, kjekken!" og "åh, nå må vi møtes snart igjen! klemz*" (og for the record, det er ikke selvopplevd)?
Eller hvis eksen din legger deg til, og kjæresten din blir sykelig sjalu? (heller ikke selvopplevd).

Hva skjer med forhold da?
Blir det Facebook-brudd?
Og hvordan foregår i tilfelle slikt?
Via personlige meldinger?
På veggen?
"Sorry ass, det funker ikke lenger... Ha en fin mandag videre, da. Klemz :)"

Kommunikasjon anno 2007 på sitt beste.

Men det er flere feller med Facebook.

For har man egentlig så mange venner?
Jeg mener, ja, jeg har mange nummer på telefonlista mi, men det er ikke som om jeg ringer hvem som helst av disse menneskene for å ta en øl eller skravle eller noe.

Hva da med Facebook?
Skal jeg skrive på veggen til alle som legger meg til, skal jeg engasjere meg i deres gjøre og laden?
Skal jeg vise glede over at min barneskolevenninne har giftet seg, når jeg strengt tatt ikke en gang vet hva hun har gjort etter ungdomsskolen?! Hvor nære er vi?
Er vi venner?
Eller er det listefyll?

Og: Hvem kan jeg legge til?
Kan jeg legge til han jeg gikk sammen med på videregående, som jeg nok ville sagt hei til om jeg hadde møtt ham, men ikke stoppet og pratet med?
Hva med han jeg flørta med den sommeren for mange herrens år siden, jeg ser han er venn med venninnen min, skal jeg bli venn med ham også?

For ikke å snakke om: Kan jeg avvise noen?
Kan jeg avvise hun som la meg til, hun som jeg gikk i korps med den gangen for et helt annet liv siden, og som jeg i grunn ikke har snakket med siden jeg gikk i gammelrosa cordfløyelsbukser (vi snakker tidlig 90-tall ja!). Eller han bekjente av en bekjent av en bekjent som ikke helt har sosiale antenner på stell, kan jeg avvise ham?
Hva skjer ved en avvisning? Er det begynnelsen på Facebook-slutten? "Hun reject'a meg!" -snakker vi jungeltelegraf og ild i tørt gress her?

Jeg er forvirret, og trenger en Facebook-manual.
Tilbyr noen seg å skrive den?

* for øvrig er det min oppriktige mening at bruken av Ari-bokstaven som "s" i ord som kos, klem (som ei heller har "s" i seg!) er grunn til skilsmisse i selv det beste hjem. Med unntak av ett i Lommedalen, that is... Men de spiser vel middag av påfuglservise, så det er vel kanskje andre issues å håndtere før z'er.

Kundeservice? Nei, det driver vi dessverre ikke med her...

Så har man flyttet da.
Sånn på ordentlig.
Tatt alt ut av en leilighet og inn i en annen, vasket ut av den ene og rotet og skitnet til den andre.

Og hva gjør Quinde anno 2007 når hun flytter?
Hun flytter bredbåndet sitt også!

Litt forhistorie først:
Da jeg flyttet fra det fagre vestlandt for snart to år siden (himmel, som tiden flyr og alt det der), søkte jeg rundt etter nettleverandører som kunne gi meg kontakt med omverdenen i mitt nye hjem. Etter mye om og med, finregning på hva som egentlig ville lønne seg og ikke etter at installasjon og alt var betalt, stod jeg igjen med to kandidater; NextGenTel og Telenor.
Førstnevnte var ørlite billigere, men da alle jeg kjenner som hadde stiftet bekjentskap med disse hylte "neiiiiiii!!! De er SÅ dårlige på kundeservice!", skjønte jeg at det kanskje ikke var tingen for meg. Tross alt har jeg tålmodighet som en litt hissig lemen når det gjelder akkurat slikt... Derfor ble det Telenor.

Og det har det vært i snart to år; Telenor og meg.
Da jeg skulle flytte, undersøkte jeg igjen mulighetene for andre leverandører, uten at jeg fant noe som lønte seg. Og ble anbefalt å bare overflytte abonnementet mitt, det var lettere enn å avslutte og oppstarte noe, for det er etter sigende noe som kan Ta Tid.
Og Tid er man ikke god på...

Så jeg ringte for en måneds tid siden til Telenor, og framla mitt ærend. Neida, det var null problem å flytte bredbåndet mitt de drøye 500 meterne jeg skulle flytte, just say where and when.
Hvilket jeg gjorde, og fikk beskjed om at jeg da ville bli oppringt i forveien for å avtale tidspunkt med montøren, og ha en fortreffelig dag videre -heiii!

Mandag var dagen da bredbåndet skulle reinstalleres, og jeg hadde jo som nevnt en avtale om at disse menneskene som skulle installere det skulle ringe meg på forhånd for å avtale tid.
Vel, det hadde de for så vidt gjort på fredagen, problemet var bare at jeg ikke fikk tatt telefonen da jeg hadde time. De hadde så sendt meg en sms der de skrev at jeg skulle ringe et 815-ettellerannetnummer, og at mitt referansenummer var bladibla.
Så jeg ringte da opp igjen fredag ettermiddag. Men de var stengt, og åpnet igjen først mandag klokken åtte.

Hva gjør så unge lovende?
Hun setter på vekkerklokka fem på åtte en fridag(!), og ringer dette 815-nummeret.

Og jeg har bare en ting å si: stakkars gutt som fikk meg som første samtale denne uka!

Jeg får en noe uengasjert ung sørlending på øret. Framlegger mitt ærend, og oppgir referansenummeret.
Og får til svar at Men det referansenummeret kan vi ikke bruke.
Jeg stusser. Men det har jeg da virkelig fått av dere?!
Gutten i andre enden sukker. Ja, men det er ikke fungerende. De referansenummerne virker ikke. Jeg trenger ordrenummeret du har fått sammen med modemet ditt!
Jeg kjenner pulsen stiger -hva er nå dette for tull? Men kjære deg, det modemet fikk jeg for to år siden, her snakker vi om et abonnement som skal flyttes fra en leilighet til en annen, samme abonnement, samme bruker, samme alt...
Jeg kan formelig høre at han tenker stygge tanker om meg, før han sier Hjælper ikke. Må ha ordrenummeret. Kan'ke bruke det referansenummeret du har.
Jeg måper. Så du mener at jeg har fått et referansenummer av dere som ikke går an å bruke?!Sørlending sukker dagens andre sukk. Ja... Men du kan ringe Telenor på 05000 for å få ordrenummeret ditt på nytt.
Jeg gjør, for sarte sjeler, oppmerksom på at undertegnede ikke hadde fått kaffen sin enda, at hun ikke har hvilt ordentlig på flere uker, at hun hadde stått opp samtidig med hanen en fridag, og ikke er særlig tålmodig med dårlig service sånn i utgangspunktet.
Det smalt...
Mener du, i fullt alvor, at jeg skal sitte i kø på 05000, betale masse penger i tellerskritt for det, få det ordrenummeret, ringe opp igjen til deg på dette latterlige dyre 815-nummeret, sitte i kø også her, betale masse penger for det også -noe jeg allerede da har gjort en gang i dag, bare fordi DERE deler ut referansenummer som ikke er brukandes til noe annet enn meldingsfyll!? hveste jeg inn i røret.
Dumme sørlendingen hadde ikke vett på å tie stille, og svarte ja!
Dermed gjorde han vel strengt tatt ikke sin egen sak særlig sterkere, for jeg var on a roll, som man sier på godt norsk... Men hvis det der er kundeservicen deres, foreslår jeg at noen det litt latterlig fort endrer det systemet, dere kan da ikke sitte her med et system alle vet at ikke fungerer?! Herregud, hvor er yrkesstoltheten din da, mann? Sitte her og fortelle folk at det referansenummeret folk har fått av ditt firma ikke fungerer, det er jo helt bak mål, det er virkelig det dummeste jeg har hørt noen gang!
Sørlendingen nølte litt, før han sa svakt Det jobbes med saken...
Jeg frådet. Da bør det jobbes raskere!
Så kleiste jeg på røret...

Så ringte jeg Telenor. Som for lengst har gått bort fra hvis du vil snakke med en kundebehandler, tast 2-opplegget, men heller har ei dame som ber deg si noe om hva som er problemet. Du kan for eksempel si 'faktura' eller 'jeg har problemer med å komme meg på internett'.
Hva skulle nå jeg si da? Jeg prøver meg med reinstallasjon av bredbånd. Det skjønte tydeligvis ikke damen, for hun svarer ok, du har spørsmål vedrørende faktura, noe som i sin tur førte til et brøl og stygge ord fra meg.
Og der og da tror jeg at jeg kanskje avslørte hele Telenor, for jeg tror ikke lenger mange sekundene på at det er en datastemme som snakker, for damen sier bare ok. Jeg vil nå sette deg over til en kundebehandler, og jeg er sikker på at hun hørtes litt forskremt ut da hun sa det.

Jeg fikk så ei blid og hyggelig jente på øret, som også syntes referansenummerpolicyen til montørfirmaet var forholdsvis på trynet, fikk ordrenummeret mitt, og ringte opp igjen til sørlendingen.
Eller, det vil si, jeg stod i kø på telefonlinja der, hellig overbevist om at han screena den samtalen.

Da ringte det på døren, og jeg bannet og svertet meg vei gjennom pappesker og annen faenskap, med røret til øret. Åpnet døren, og der stod verdens blideste bredbåndsmontør, som på nullkommasvisj fikk meg på nett. Uten at jeg måtte snakke mer med dum sørlending.

Jeg ser at en del blogger har en sånn "slike kunder liker vi ikke"-liste gående for tiden.
Jeg er ganske sikker på at dersom sørlendingen jeg snakket med mandag morgen har blogg, har han skrevet stygge ting om meg der...