Nerver av stål

Da har man bestemt seg for å hive seg ut på boligmarkedet; fast jobb ga meg det nødvendige sparket i baken, så nå flyr jeg på visninger over en lav sko. Har staket meg ut område, har ordna med finansiering, har noen kriterier jeg vil innfri ved et kjøp. Blant annet skal jeg
-ha balkong
-bo på intet mindre enn 50 kvm
-helst over 1. etasje
-bad som ikke trengs å gjøre noe med
Utover dette kan jeg bruke sommeren på å flikke og pusse og gnikke og gnure på denne leiligheten da... Jeg er ikke redd for å male litt jeg!

Problemet mitt oppstår i det jeg finner noe jeg vil ha.
For jeg har virkelig ikke nerver til å være med på budrunder...
Jeg prøvde meg såvidt før helgen (men nei, jeg fikk ikke den... Knurr!!), og bare det å vente på at det ikke skulle være mange igjen på budrunden, sånn at jeg kunne hive meg med uten å presse prisen mer enn nødvendig, bare det var nok til å gi meg en konstantpuls på ca 200 et par timer.
Jeg tør virkelig ikke tenke på hvordan det vil gå den dagen jeg faktisk er med i en budrunde... Jeg kommer jo til å gå helt av hengslene, jeg kommer til å være helt ødelagt!?

Jeg fatter ikke at folk klarer å holde hodet kaldt i sånne situasjoner...

Kinderegg-feeling

1) Fast ansettelse fra 01.08.06
2) Mange penger igjen på skatten
3) Påskeferie

Tre ting på en gang? Det er nesten for mye av det gode ;-)

Frøkna er en glad laks :-)